Ahmed Hussein al-Sharaa er født 29. oktober 1982 i Riyadh i en sunnimuslimsk^[c] middelklassefamilie,^[5][6][7][8] med fire brødre og to søstre.^[9] Hans far, Hussein al-Sharaa, arbeidet som ingeniør i oljedepartementet og hans mor var geografilærer.^[10] Familien returnerte til Syria i 1989 og bosatte seg i den velstående bydelen Messeh i Damaskus hvor hans far åpnet et eiendomskontor.^[11][12] Mens de bodde der arbeidet al-Sharaa som barn deltid i en butikk som faren eide. Han gikk i moské i nabolaget og som syttenåring ble han religiøs.^[13] Familien kom fra Golanhøydene og han vokste opp i Syrias hovedstad Damaskus.

Ifølge Hussam Jazmati, som har skrevet den mest omfattende biografien om ham, så klassekameratene på al-Sharaa som en flittig, men beskjeden gutt med tykke briller og som unngikk oppmerksomhet.^[10] I ungdomstiden ble han beskrevet som stille og sky,^[5] manipulerende intelligent, men sosialt introvert, og han ble lagt merke til for et godt utseende og en romanse med en alawittjente som begge familiene gikk imot.^[14]

Han var svært uenig med sin far ideologisk, men de var enige i forsvaret av palestinerne. Bortsett fra historien om at hans bestefar og familien ble fordrevet fra Golanhøydene, var det den andre intifada i 2000 som påvirket hans valg.^[15][16] I et intervju med det amerikanske nyhetsmagasinet Frontline i amerikansk TV i 2021 bekreftet al-Sharaa at han ble radikalisert av den palestinske andre intifadaen tidlig på 2000-tallet.^[17] Han sa at: «jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne oppfylle mine plikter, å forsvare et folk som er undertrykt av okkupanter og inntrengere.»^[18] Da han flere år senere ble spurt om sin reaksjon på terrorangrepene 11. september 2001, slo han fast at «enhver som levde i den islamske eller arabiske verden på den tiden og som forteller deg at han ikke var fornøyd med det, ville lyve.» Samtidig la han til at han forsto at man beklaget at uskyldige mennesker ble drept.^[15] Han begynte ved Universitetet i Damaskus og studerte media. Senere studerte han to år ved det medisinske fakultet. I studietiden dro han hver fredag fra Damaskus til Aleppo for å høre prekenen til imam Mahmoud Gul Aghasi.^[19][20] Etter å ha studert i to år flyttet han til Irak i 2003.^{[5][10][11][12]}

Lite er kjent om al-Sharaas privatliv og han er forsiktig med å dele det med media. Den 29. januar 2025 introduserte al-Sharaa sin kone Latifa al-Droubi under et møte med en delegasjon av syriske kvinner bosatt i USA. Han avviste samtidig rykter i sosiale media om at han skulle ha flere koner.^[21] Paret har tre barn.^[22][23][24]

Det er kjent at al-Sharaa spiller basketball.^[25]

Al-Sharaa reiste fra Damaskus til Bagdad bare uker før USAs invasjon av Irak i 2003.^[18] Han ble der varetektsfengslet av den syriske etterretningstjenesten for ulovlig innreise til Irak, men han ble løslatt etter å ha benektet enhver forbindelse med politiske partier eller terroristgrupper.^[12] I Irak steg han raskt i gradene i al-Qaida,^[18] og avisa The Times of Israel skrev i 2013 at han var en nær alliert med al-Qaida-lederen Abu Musab al-Zarqawi.^[26] I intervjuet med Frontline i 2021 nektet al-Sharaa på å ha møtt al-Zarqawi og hevdet at han bare var en vanlig fotsoldat i al-Qaida som arbeidet mot den amerikansk invasjonen i Irak.^[27] The Economist rapporterte i 2025 at irakisk etterretning trodde al-Sharaa var Zarqawis nestkommanderende i 2004.^[28]

Etter at Zarqawi ble drept i et amerikansk luftangrep i 2006 dro sannsynligvis al-Sharaa fra Irak til Libanon hvor han sørget for logistikkstøtte til den militante islamistgruppen Jund al-Sham.^[26] Før den irakiske borgerkrigen (2006–2008) brøt ut, dro al-Sharaa til Irak og fortsatte sin aktivitet.^[29] Han ble arrestert av amerikanske styrker mens han plantet eksplosiver^[28] og satt fengslet i fem år i forskjellige interneringsleire,^[30] blant annet Abu Ghraib-fengslet, Camp Bucca, Camp Cropper og Camp Taji.^[31][32] Al-Sharaa overbeviste de irakiske myndighetene om at han var iraker og ikke fremmedkriger.^[28] Det er sagt at al-Sharaa lærte de andre fangene klassisk arabisk, noe som økte hans popularitet.^[26]

Al-Sharaas løslatelse falt sammen med den syriske borgerkrigen og han fikk i oppgave i august 2011 av Ayman al-Zawahiri og al-Qaidas sentralkommando å etablere al-Qaida i Syria.^[33][31] Al-Sharaa krysset grensen til Syria med mandat til å etablere al-Qaidas nærvær.^[29][32] Samtidig med al-Qaidaetableringen grunnla han Jabhat al-Nusra, bedre kjent som an-Nusrafronten, som var en videreføring av al-Zawahiris planer om en bred koalisjon av islamistiske militante grupper ledet av al-Sharaa i Syria, og med direkte kontakt med al-Qaidas sentralkommando.^[34] I denne tiden benyttet al-Sharaa dekknavnet Abu Mohammad al-Julani.^[26][35]

Til tross for uenigheter med den daværende al-Qaida-allierte ledelsen i Den islamske staten Irak (ISI) fortsatte al-Sharaa med å få til en avtale med Abu Bakr al-Baghdadi om å utvide al-Qaidas syriske gren, Jabhat al-Nusra. Gruppen opprettholdt denne alliansen med ISI frem til 2013 med en avtale mellom al-Sharaa og al-Baghdadi for å løse tvister gjennom mekling av al-Qaidas emir Ayman al-Zawahiri. Over tid begynte al-Sharaa å distansere seg fra den overnasjonale jihadistiske ideologien og nærmet seg en nasjonalistisk kamp for Syria.^[18] ISI forsynte i begynnelsen al-Sharaa med soldater, våpen og andre ressurser for å etablere al-Qaida i Syria.^[36]

Kildene spriker når det gjelder hvem som initierte Jabhat al-Nusra (An-Nuṣrah-fronten); al-Sharaa eller noen andre. Det som er sikkert er at al-Sharaa ble øverste leder (emir) da den ble offisielt kunngjort i januar 2013. I desember samme år satte USA denne organisasjonen på sin terrorliste og identifiserte den som en gren av al-Qaida i Irak (ISI).^[37] Under al-Sharaas ledelse utviklet an-Nusra seg til å bli en av Syrias mektigste organisasjoner.^[26] Den hadde sitt sentrum i Idlib-guvernatet i det nordvestre Syria.^[38]

Under al-Sharaas ledelse utførte an-Nusrafronten selvmordsbombeaksjoner, tvungen konvertering, etnisk rensing og massakre blant Syrias alawitter, sjiamuslimer og drusere. De utførte blant annet bombeangrepet i al-Midan (en bydel i Damaskus) i januar 2012 som drepte 26 mennesker og skadet 63. Denne virksomheten er av enkelte beskrevet som krigsforbrytelser uten at det foreligger noen dom på at dette er riktig.^[39] I 2015 drepte an-Nusrasoldater drusere i Qalb Loze-massakren.^[40][41][42] Den saudiarabiske statseide kanalen Al Arabiya kunngjorde at an-Nusras ledelse nektet å stå bak angrepet og hevdet at det sto i motstrid til organisasjonens syn.^[43] An-Nusra ble også mistenkt for å stå bak bomben i Damaskus 10. mai 2012 som drepte 55 mennesker og skadet mer enn 400,^[44] og som ble fordømt av den syriske opposisjonen.^[45] I juni 2013 tok an-Nusra på seg ansvaret for massakren i Hatla øst i Syria hvor mellom 30 og 60 sivile sjiamuslimer ble drept som et ledd i en sekterisk rensing i Deir ez-Zor.^[46]

An-Nusrafronten sto bak selvmordsbomber i Libanon rettet mot alawitter og sjiamuslimer i 2015 (som de også tok ansvar for),^[47] og de er mistenkt for bomber i Beirut i juli 2013,^[48] blant annet mot den iranske ambassaden der.^[49] Den 12. mai 2016 utførte an-Nusrafronten enda en massakre hvor 42 sivile og 7 militære ble drept, og de kidnappet 70 mennesker etter å ha tatt kontroll over landsbyen Zara'a i Hama-distriktet.^[50][51]

Da al-Sharaa etablerte og tok kontroll over sitt eget territorium i Syria mellom 2012 og 2013 ble lederskapet i ISIS mistenksom overfor ham.^[52] An-Nusrafronten ble populær da den tilbød sosiale tjenester og samarbeidet med andre opprørsgrupper mot Assad-regimet, og al-Sharaa ignorerte ISIS-lederen al-Baghdadis ordre om å bekjempe de andre grupperingene og eliminere andre opposisjonelle.^[53] Al-Baghdadi sendte Abu Ali al-Anbari, en høytstående IS-leder, til Syria for å undersøke omstendighetene rundt al-Sharaas ledelse og han konkluderte med at al-Sharaa var en «utspekulert person; tosidig; [...] [som] gløder når han hører navnet sitt nevnt på satellittkanaler.»^[52] Al-Baghdadi var bekymret for an-Nusras popularitet og al-Sharaas ulydighet og han proklamerte ensidig at an-Nusra skulle slå seg sammen med ISIS i april 2013.^[53][54] Den foreslåtte sammenslåingen ville ha eliminert an-Nusras autonomi og plassert avgjørelser og operasjoner direkte under Abu Bakr al-Baghdadis ledelse.^[55] For å bevare an-Nusras uavhengighet publiserte al-Sharaa en direkte troskap til al-Qaidas leder Ayman al-Zawahiri som sendte ut en erklæring som bekreftet an-Nusras uavhengighet fra ISIS,^[53][56][57] og som gjorde det klart at an-Nusra arbeidet i Syria og at ISIS begrenset seg til å arbeide i Irak. USA satte al-Sharaa på sin terrorliste i mai 2013.^[58]

Al-Zawahiri benektet dermed al-Baghdadis uttalelse som var kommet uten at al-Qaidas sentrale ledelse var informert, og han sendte Abu Khalid al-Suri for å megle mellom de to gruppene og implementere ledelsens syn.^[56][59] Sent i 2013 beordret al-Zawahiri al-Baghdadi om å akseptere at uttalelsen ble annullert.^[54] I februar 2014 ble det fastslått at forhandlingene ikke førte fram og al-Qaida formelt brøt samarbeidet med ISIS og gjorde an-Nusra til al-Qaidas representant i Syria.^[60][53] Etter at al-Qaidalederen Abu Khalid al-Surible ble drept i et attentat 23. februar 2014 fordømte al-Sharaa ISIS og sammenlignet dem med al-Sahwah-gruppen som kjempet mot al-Qaida sammen med USA, og han anklaget dem for å underminere kampen mot al-Assad ved å bekjempe opprørere.^[61] Det nærmet seg åpen kamp mellom ISIS og an-Nusra, og al-Sharaa advarte mot at det ville utsette kampen mot al-Assad.^[62]26 I løpet av de følgende månedene okkuperte ISIS mye av det territoriet som an-Nusra og de andre syriske opprørsgruppene kontrollerte. Anslagsvis fire tusen soldater på hver side ble drept i kampene fram til februar 2015. I juni 2015 uttalte al-Sharaa til Al Jazeera at han ikke så noen løsning på konflikten og at kampen mellom dem kom til å fortsette.

Etter at Operation Inherent Resolve (den USA-ledede koalisjonens flyangrep mot den islamske staten i Syria) startet, sa al-Sharaa i en sjelden uttalelse at dette var et angrep på islam. Videre advarte han vesten om at «dette vil flytte kampen til hjertet av deres land, fordi muslimer vil ikke stå som tilskuere og se på at deres sønner bombes og drepes i sitt land mens dere sitter trygge i deres land.»

I mai 2015 ble al-Sharaa intervjuet i Qatars nyhetskanal Al Jazeera uten å vise ansiktet sitt. Han beskrev fredskonferansen i Geneve som en farse og uttalte at den vestlig-støttede Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter ikke representerte det syriske folket og at den ikke hadde eksistensgrunnlag i Syria. Al-Sharaa nevnte at an-Nusra ikke hadde planer for å angripe vestlige mål, men at deres fokus var på å bekjempe Assads regjering, Hizbollah, Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL). Al-Sharaa sa til Al Jazeera America i 2015 at «an-Nusrafronten har ingen planer eller direktiver om å angripe vesten. Vi har klar ordre fra al-Zawahiri om ikke å bruke Syria som utgangspunkt for å angripe USA eller Europa for ikke å sabotere den egentlige kampen mot regimet. Det er mulig at al-Qaida gjør det, men ikke vi i Syria. Al-Assads styrker angriper oss på en front, Hizbollah på en annen front og ISIL på en tredje.»^[65] På spørsmål om an-Nusras plan for et Syria etter krigen slo han fast at alle grupperinger vil bli konsultert før noen tenker på å etablere en islamsk stat, idet han refererte til al-Baghdadi. Han sa også at an-Nusra ikke ville angripe alawitt-minoriteten på tross av deres støtte til al-Assad-regimet. Han la til at «Krigen vår er ikke et spørsmål om hevn mot alawittene, til tross for at de i islam regnes som kjettere.»^[65]

I oktober 2015 førte det russiske engasjementet i den syriske borgerkrigen til at al-Sharaa økte sine angrep mot al-Assads befestninger i alawitt-områder som hevn for russisk bombing av sunnimuslimske områder.^[66] Han oppfordret også muslimer til å angripe russiske sivile på grunn av Sovjetunionens og Russlands støtte til det syriske regimet.^[67][68]

Den russiske deltakelsen i krigen førte til svekkelse av den syriske opposisjonen og økt innflytelse for de utenlandske støttespillerne. I januar 2016 forhandlet an-Nusra med de andre opprørsgruppene for å styrke samarbeidet i den syriske opposisjonen, men forhandlingene strandet på grunn av an-Nusras tette bånd til al-Qaida. Reformistene i an-Nusra, som kan ha utgjort en tredjedel av organisasjonen, la fram et ultimatum om at an-Nusra enten måtte bryte med al-Qaida og slå seg sammen med de andre opposisjonsgruppene eller måtte oppleve en masseflukt fra an-Nusra.^[69]

I juli 2016 innkalte al-Sharaa an-Nusras råd to ganger for å diskutere saken. Det første rådsmøtet kom ikke til noen konklusjon, men det andre møtet staket ut en middelvei for å bryte med al-Qaida utenfor Syria, men beholde kontakten innenlands.^[70][69] Siden man ikke kunne kontakte al-Zawahiri ble dette godtatt av andre ledere i al-Qaida, blant annet al-Zawahiris nestkommanderende Abu Khayr al-Masri og al-Zawahiri godtok det selv senere.^[71][69] Hvis han ikke hadde gjort det ville avtalen ikke kommet i stand.

28. juli 2016 annonserte al-Sharaa at an-Nusra hadde brutt med al-Qaida og gjenoppstått som Jabhat Fateh al-Sham (JFS).^[72][73] Han la til at den nye organisasjonen ikke skulle ha noen tilknytning til eksterne grupper.^[74] Ayman al-Zawahiri støttet bruddet,^[72] selv om han hadde vært imot planen da den først ble presentert.^[53] Men flere av lederne som var lojale mot al-Qaida, som Abu Julaybib, Abu Khadija al-Urduni og Abu Humam al-Shami, forlot JFS i protest.^[69] I september 2016, skrev al-Zawahiri et brev hvor han irettesatte al-Sharaa og al-Masri for sin ulydighet og for å ha støttet planen. Ifølge al-Zawahiris brev skulle al-Masri ha trukket tilbake sin støtte. Al-Qaidalederne Abdullah Ahmed Abdullah og Saif al-Adel var også imot splittelsen, og al-Sharaa var ventet å endre standpunkt, noe han ikke gjorde.^[69]

Etter å ha etablert JFS forsøkte al-Sharaa å slå denne organisasjonen sammen med Ahrar al-Sham.^[75] Forhandlingene førte ikke fram på grunn av al-Sharaas støtte til Jund al-Aqsa – en gruppe som han i hemmelighet hadde etablert for å hindre an-Nusras fremmedkrigere fra å forlate al-Qaida og slutte seg til ISIS – i konflikten med Ahrar al-Sham. Ahrar al-Shams ledere var også bekymret for at JFS fortsatte å samarbeide med al-Qaida.^[69] I mellomtiden ble al-Sharaa angrepet av al-Qaida. Den islamske ideologen Abu Muhammad al-Maqdisi utga en kritikk av JFS, og ryktene begynte å svirre om at al-Qaida forberedte en ny opprørsgruppe i Syria ved navn Taliban al-Sham.^[69] I et siste forsøk på å få til en sammenslåing igangsatte al-Sharaa tiltak for å svekke Ahrar al-Shams nasjonalistiske fløy som var mot sammenslåing.^[69]

Da Ahrar al-Shams ledere igjen nektet å slå seg sammen i desember 2017 brøt en fraksjon som var for sammenslåing ut og dannet Jaysh al-Ahrar.^[75][69] Kort tid gikk JFS til angrep på Den frie syriske armés (FSA) styrker i Idlib og Aleppo på tross av konflikten med Ahrar al-Sham ettersom de CIA-støttede FSA-gruppene ble betraktet som utenlandsk innblanding.^[69] Den 28. januar 2017 kunngjorde al-Sharaa at JFS slo seg sammen med Liwa al-Haqq, Jaysh al-Sunna, Ansar al-Din Front og Nour al-Din al-Zenki Movement og dannet Hay'at Tahrir al-Sham (HTS).^[76][69] Det førte til en økning på omtrent 3–5 000 soldater.^[69] For å vise likeverdet mellom grupperingene foreslo al-Sharaa at Jaysh al-Ahrar's leder Abu Jaber Shaykh skulle være leder for HTS, men ledervervet ble overført til al-Sharaa allerede i desember 2017.^[75]

De gjenværende al-Qaida-tilhengerne i JFS så på dannelsen av HTS som et definitivt brudd med al-Qaida og nektet å være med videre. Noen al-Qaidaveteraner kritiserte åpent al-Sharaa og enkelte ble arrestert av HTS mot slutten av 2017. Etter at de ble løslatt var en del av dem involvert i dannelsen av Hurras a-Din, en syrisk gren av al-Qaida.^[75]

Den amerikanske regjeringen avviste denne omorganiseringen og USAs ambassade slo fast at «kjernen i HTS er Nusra som er en terroristorganisasjon. Dette står fast uansett hvilket navn den bruker eller hvilke andre grupper som deltar i den.» Ambassaden karakteriserte dannelsen av HTS som et forsøk på å kapre den syriske revolusjonen i stedet for å bevege seg mot moderasjon.^[77] På tross av dette standpunktet prioriterte HTS å bekjempe al-Qaida og ISIS for å forsøke å bekrefte at de sto på samme side som de vestlige nasjonene. De lyktes i å nedkjempe både ISIS, al-Qaida og de andre gruppene innenfor sitt territorium og skaffet seg kontroll over størstedelen av Idlib-provinsen som de administrerte gjennom Den syriske redningsregjeringen.^[36][78]

Under al-Sharaas ledelse hadde Idlib gjennomgått en rask utvikling. Fra å ha vært den fattigste delen av landet historisk sett, var den blitt Syrias hurtigst voksende region. Området fikk shoppingsenter, boligfelt og stabil elektrisitetsforsyning – bedre enn i Damaskus. Det ble etablert utdanningsinstitusjoner, inkludert et universitet med 18 000 studieplasser, men administrasjonen fikk kritikk for skattepolitikken og innførselstoll på varer fra Tyrkia. De led også under svekkelsen av den tyrkiske valutaen lira som var mest brukt i regionen.^[79][80]

I mars 2024 kom det til store protester i Idlib mot al-Sharaas styre med demonstranter som ropte «Ned med Julani». I over en måned ble det marsjert i gatene i Idlib. Protesten var utløst av flere faktorer, brutalitet, fengsling av tusener av kritikere og klager på høye skatter.^[79] Som følge av protestene gjorde al-Sharaa flere innrømmelser. Han løslot en rekke fanger, inkludert sin tidligere nestkommanderende Abu Maria al-Qahtani som var blitt arrestert sammen 300 andre i en utrenskning i organisasjonen, og han økte sysselsettingsmulighetene samtidig som han advarte mot forræderisk virksomhet.^[79] Al-Sharaa gjorde også klart at han verdsatte mangfoldet i Syria og at han hadde moderert sitt syn på både innenriks- og utenrikspolitikken.^[81][82][83]

Tyrkia, som hadde hjulpet til med å stabilisere provinsen gjennom å koble den til sin egen strømforsyning og tillate eksport av byggematerialer, ble i økende grad bekymret for al-Sharaas økte innflytelse. De svarte med å redusere handelen over grensen mot Idlib, som som påvirket HTS sine inntekter. Det ble rapportert at al-Sharaa to ganger forsøkte å overta tyrkisk-administrerte områder i det nordlige Syria.^[79]

Sent i november 2024 satte HTS og al-Sharaa i gang sin offensiv mot den al-Assadvennlige syriske arabiske armé.^[17][84][85]

Den 1. desember 2024 rapporterte magasinet Al-Usbu' om ubekreftede rykter i arabiske media og sosiale media at al-Sharaa hadde blitt drept i et russisk flyangrep,^[86] men disse ryktene ble tilbakevist da al-Sharaa besøkte citadellet i Aleppo den 4. desember 2024 etter at det var erobret av hans styrker tidligere.^[87] Under slaget om Aleppo ga al-Sharaa instrukser til sine styrker om ikke å skade barn, og HTS-medier filmet kristne i byen som fortsatte sine normale aktiviteter. Erkebiskop Afram Ma'lui bekreftet at gudstjenestene gikk som normalt også etter at HTS hadde tatt kontroll. Etter at Assad-regimets styrker var ute av byen erklærte al-Sharaa at «mangfold er en styrke». HTS etablerte en administrasjon som raskt organiserte basistjenester slik som søppelkjøring, strøm og vann. Nødhjelp ble organisert, og drivstoff og råvarer til bakeriene ble kjørt inn.^[88]

Den 6. desember sa al-Sharaa i et intervju med CNN at målet med offensiven var å fjerne al-Assad fra makten. Han brukte nå sitt virkelige navn, Ahmed al-Sharaa. Han lovet eksplisitt å beskytte minoritetsgrupper,^[81] og han la fram planer for å etablere en regjering grunnlagt på statens institusjoner og et råd valgt av folket.^[89] Ifølge Dareen Khalifa i International Crisis Group har al-Sharaa vurdert å oppløse HTS for å styrke sivile og militære styringsstrukturer.^[90] Han ga også utrykk for at han ville legge til rette for at syriske flyktninger kunne komme hjem.^[91]

Under Israels invasjon i Syria i desember 2024 tok de kontroll over området som var kontrollert av FNs observasjonsstyrke. Dette var et brudd på avtalen mellom Syria og Israel fra 1974.^[92]

Den 8. desember 2024 kunngjorde daværende statsminister Mohammad Ghazi al-Jalali at den syriske regjeringen ville overlate makten til en nyvalgt regjering etter at al-Assad hadde forlatt Syria. Al-Sharaa stadfestet at al-Jalali ville lede statsinstitusjonene inntil videre. Al-Jalali sa også til fjernsynsstasjonen Al Arabiya at han og al-Sharaa hadde hatt kontakt på forhånd for å diskutere maktovertakelsen.^[93] Al-Jalai skrev på sosiale medier at han planla å bli i Damaskus og stå til tjeneste for det syriske folket i håp om at Syria kunne bli et «normalt land» igjen og gjenoppta diplomatisk kontakt med andre land.^[94][95] Samme dag holdt al-Sharaa en tale i Umayyademoskeen i Damaskus hvor han kalte al-Assads fall «et nytt kapittel i regionens historie» og fordømte Syrias rolle som «en arena for iranske ambisjoner», karakterisert av sekterisme og korrupsjon.^[89]

Al-Sharaa ble, som leder for HTS, også landets de facto leder. Den 9. desember offentliggjorde HTS en video med al-Sharaa, al-Jalali og Mohammed al-Bashir, lederne for den reelle regjeringen i Idlib.^[97] Samme dag, etter al-Assadregimets fall, ble statsministeren i Den syriske redningsregjeringen, al-Bashir, bedt om å danne en overgangsregjering etter avtale med al-Sharaa og avtroppende statsminister al-Jalai om å overføre makten.^[98][99] Dagen etter ble han tatt i ed som statsminister i overgangsregjeringen av den syriske generalkommandoen.^[100][101]

Den 12. desember 2024 møtte al-Sharaa tyrkiske utsendinger, og dette var det første diplomatiske møtet etter Assads fall.^[102] Den 14. desember uttalte al-Sharaa at man nå gikk inn i en fase for å bygge framtidas Syria. Han sa videre at det ikke er noe grunnlag for utenlandsk innblanding i Syria etter at de iranske styrkene har trukket seg tilbake. Den iranske innblandingen ble kritisert, og seieren i Syria var en seier over denne innblandingen. Han sa også at det som skjedde i Syria ikke var noen tilfeldighet, men resultat av lange forberedelser. Når det gjaldt forholdet til Russland mente han at russerne var frustrert over al-Assadregimet, og at den nye ledelsen i Syria ga Russland en anledning til å bygge en ny relasjon. Når det gjelder lederskapet så pekte han på nødvendigheten av å bevege seg bort fra en revolusjonsmentalitet og til en stat med lover og institusjoner.^[103][104] Al-Sharaa uttalte til Al Jazeera Arabic at valg av regjering diskuteres i en ekspertgruppe og at det vil bli arrangert valg for å ta den endelige avgjørelsen.^[105]

Belarus, Nord-Korea og den ikke-anerkjente utbryterstaten Abkhasia evakuerte sitt ambassadepersonell 15. desember.^[106] Ukraina planlegger å gjenoppta forbindelsene med Syria under den nye administrasjonen. Den ble avsluttet i 2022 etter at al-Assadregimet anerkjente de russisk-kontrollerte utbryterstatene Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk.^[107]

På dette tidspunkt opphevet USA en syv år gammel etterlysning som tilbød $10 000 000 for informasjon som ledet til pågripelse av al-Sharaa. Opphevelsen kom etter at al-Sharaa hadde møtt en amerikansk delegasjon ledet av assisterende statssekretær Barbara A. Leaf. Dette var USAs første formelle diplomatiske tilstedeværelse i Syria på over ti år. Leaf karakteriserte møtet som produktivt og sa om al-Sharaa at han fremsto som metodisk med en stor grad av pragmatisme.^[108][109]

Den 24. desember varslet al-Sharaa oppløsning og sammenslåing av flere opprørsgrupper inkludert den tyrkisk-støttede Syriske nasjonale arme (SNA) og at de inngikk i overgangsregjeringens forsvarsdepartement. Den kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) ble ekskludert på grunn av pågående konflikt med tyrkisk-støttede opprørere i det nordøstre Syria. Reorganiseringen falt sammen med al-Sharaas arbeid med å etablere nye statsinstitusjoner så som rettshåndhevelse og sikkerhetsstyrker etter rapporter om hevndrap og landeveisrøverier. Administrasjonen organiserte leire for det tidligere regimets soldater og satte i gang rekruttering av politistyrker.^[110] I et intervju med al-Arabiya 29. desember sa al-Sharaa at han regnet med at prosessen med å skrive en ny konstitusjon for Syria vil ta to til tre år, og at valg forventes å bli holdt etter fire år.^{[111][112][113]} Samme dag utnevnte han 42 nye oberster, 5 brigadegeneraler og 2 generalmajorer i den syriske armeen.^[114][115]

Den 3. januar 2025 ble den tyske utenriksminister Annalena Baerbock og den franske utenriksminister Jean-Noël Barrot de første toppdiplomatene fra EUs medlemsland som kom til Damaskus etter al-Assads fall.^[116] Her møtte de al-Sharaa og diskutere framtidig politikk mellom Europa og Syria.^[117] Den 29. januar kom en russisk delegasjon ledet av viseutenriksminister Mikhail Bogdanov til samtaler med al-Sharaa i Damaskus, og han bekreftet Moskvas støtte til Syrias suverenitet og territorielle integritet etter al-Assads fall.^[118]

Den 29. januar 2025, under seierskonferansen for den syriske revolusjonen kunngjorde Hassan Abdel Ghani, talsmann for den militære operasjonskommandoen, at Syrias generalkommando hadde utnevnt al-Sharaa til Syrias president.^[119] Ghani sa at al-Sharaa skulle styre landet i en overgangsperiode, utføre presidentens plikter og representere nasjonen på internasjonalt nivå.^[120][121] Al-Sharaa holdt en kort tale på konferansen der han snakket om overgangsregjeringens umiddelbare prioriteringer som inkluderte å «fylle et maktvakuum, opprettholde freden, etablere statsinstitusjoner, utvikle økonomien og gjenvinne Syrias internasjonale posisjon.»^[122]

Den 30. januar 2025, dagen etter den formelle utnevnelsen, møtte al-Sharaa Qatars emir Tamim bin Hamad Al Thani som var det første statsoverhodet som besøkte Damaskus etter at al-Assadregimet var falt. De diskuterte blant annet gjenoppbyggingen av Syria.^[123] Den 8. februar møtte al-Sharaa en delegasjon fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen under ledelse av generaldirektør Fernando Arias.^[124] Den 12. februar snakket al-Sharaa med Russlands president Vladimir Putin på telefon. Det var Putins første kontakt med Syria etter al-Assads fall.^[125] Samme dag møtte al-Sharaa representanter for Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, samt den syriske forhandlingskommisjonen, inkludert de respektive presidentene Hadi al-Bahra and Bader Jamous.^[126] Det ble her opplyst at begge disse organisasjonene ville bli oppløst under de nye myndighetene.^[127]

Den 17. februar dro al-Sharaa på sitt første offisielle besøk i kystbyene Latakia og Tartus som tidligere var støttespillere for den avsatte presidenten Bashar al-Assad.^[128] Den 21. februar møtte han Kinas ambassadør i Damaskus, Shi Hongwei, som også var det første møtet mellom disse nasjonene etter al-Assads fall.^[129]

Den 23. februar krevde Israels statsminister Benjamin Netanyahu fullstendig demilitarisering av det søndre Syria i provinsene Quneitra, Daraa og as-Suwayda,^[130] samt tilbaketrekking av syriske styrker fra syrisk territorium sør for Damaskus.^[131] Al-Sharaa nektet å bøye seg for Netanyahus ønsker.^[132][133] Bare timer senere utførte Israel en bølge av bombeangrep mot Damaskus og det sørlige Syria.^[134] Israels forsvarsminister Israel Katz karakteriserte al-Sharaa som «en jihadistisk terrorist fra al-Qaidaskolen som gjennomførte grusomheter mot de alawittiske sivile.»^[135]

I sin åpningstale på den syriske nasjonale dialogkonferansen la al-Sharaa vekt på enhet og samarbeid,^[136] og oppfordret til å støtte Syria i en vanskelig tid.^[137] Han kunngjorde også planer om å etablere en midlertidig justiskomite og understreket behovet for at væpnede grupper integreres i militæret og at staten opprettholder monopol på våpen.^[138]

Den 29. mars kunngjorde al-Sharaa sin overgangsregjering under en seremoni i presidentpalasset i Damaskus der de nye ministrene ble tatt i ed og la fram sine planer.^[139][140] Denne regjeringen erstattet den provisoriske regjeringen som ble dannet etter al-Assadregimets fall.^[141]

Sammenstøt i det vestlige Syria

[rediger | rediger kilde]

Den 6. mars 2025 kom det til sammenstøt mellom al-Assad-lojale innbyggere og overgangsregjeringens styrker. Det var de verste sammenstøtene siden opprørerne tok makten.^[150] I en tale som ble kringkastet på Telegram lovte al-Sharaa å forfølge de som var lojale mot Bashar al-Assad-styret og stille dem for retten.^[151] Han slo fast at han ønsket å fortsette arbeidet med å monopolisere våpnene i statens hender og at det ikke skulle finnes uregistrerte våpen.^[152]

Al-Sharaa oppfordret regjeringens styrker om å unngå maktmisbruk etter at det kom rapporter om massakrer på alawittere i Latakia-guvernementet.^[153] Den 9. mars kunngjorde al-Sharaa dannelsen av en uavhengig nasjonal komité bestående av syv dommere for å undersøke hendelsene og voldsbruken i de syriske kystområdene, og han understreket at komiteen må legge frem sine funn for presidenten innen 30 dager. Han karakteriserte volden i kystområdene som en forventet utfordring.^[154][155]

Den 10. mars fordømte al-Sharaa massedrapene av alawittiske muslimer og la vekt på at denne type vold truet det nasjonale samholdet. Han ville stille alle gjerningsmennene til ansvar, inkludert de som var i hans egne rekker, og slo fast at han ikke ville akseptere noen urettferdig blodutgytelse, heller ikke fra sine nærmeste. Han pekte på at det var al-Assadvennlige grupper som hadde startet volden, støttet av utenlandske krefter. Han ville opprettholde lov og orden og hindre at nasjonen endte opp i en sekterisk konflikt.^[156]

Det britiskbaserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) rapporterte 20. mars at syriske sikkerhetsstyrker og regjeringsvennlige styrker hadde begått massakre på mer enn 1500 alawitter.^[157] Samme dag signerte al-Sharaa en avtale med Mazloum Abdi, kommandør av Syrian Democratic Forces (SDF), om at SDF-kontrollerte institusjoner underlegges statsapparatet, etablerer grensekontroll og deltar i bekjempelsen av restene av Assadregimet.^[158] Sammenslåingen skal være fullført innen utgangen av 2025.^[159] Den 12. mars kunngjorde overgangsregjeringen dannelsen av et nasjonalt sikkerhetsråd med al-Sharaa som leder.^[160][161]

Etter å ha blitt innsatt som president dro al-Sharaa på rundreise utenlands og besøkte Bahrain, Jordan, Saudi-Arabia, Egypt, Qatar, Tyrkia,^[162][163] og De forente arabiske emirater.^[164][165] Han deltok på et møte i Den arabiske liga og på den årlige konferansen i Antalya Diplomacy Forum (ADF).^[166][167] Den 14. mai 2025 møtte han USAs president Donald Trump under møtet i Golfrådets møte i Saudi-Arabia. Dette var det første møtet mellom amerikanske og syriske statsoverhoder siden 2000.^[168]

Al-Sharaa møtte 5. juli 2025 Storbritannias utenriksminister David Lammy i Damaskus og Lammy bekreftet etter møtet at Storbritannia gjenopptar de diplomatiske forbindelsene med Syria etter at disse har vært brutt siden 2012.^[169]

Magasinet Time kåret Ahmed al-Shara i 2025 til en av de 100 mest innflytelsesrike personer.^[170]

I et intervju med Al Arabiya snakket al-Sharaa om sine ambisjoner for utviklingen av Syrias økonomi. Al-Sharaa sa at det Syria trengte var «eksperter som kjenner landets verdier og prøver å dra nytte av hele verdens erfaringer for å komme opp med noe som passer samfunnets natur». Han sa at etter Bashar al-Assads fall er det behov for store investeringer, og det er store økonomiske muligheter. Han la til at Saudi-Arabia spiller en stor rolle i Syrias økonomiske utvikling. Han pekte også på en stor investeringsmulighet for alle naboland som kan gjennomføre felles økonomiske prosjekter med det nye syriske regimet. Når det gjaldt sanksjonene mot landet så håpet han at den påtroppende administrasjonen i USA etter at Donald Trump ble innsatt som president ville heve sanksjonene.^[171] Han sa at en av de høyest prioriterte oppgavene innen økonomien er å innføre en ny myntenhet etter at verdien av det syriske pundet er stabilisert.^[172]

I sitt første intervju som president sa al-Sharaa til The Economist at han var imot et føderalt system i Syria. Han hevdet at Tyrkia planla en fullskala operasjon i nord mot kurdiske styrker, men at han hadde bedt dem vente på å få i gang forhandlinger. På spørsmål om det ville bli innført sharialover i Syria svarte han at det vil være opp til ekspertene å vurdere. Hvis de går inn for det er det min plikt å innføre det. Hvis de går imot det er det også min plikt å akseptere det. På spørsmål om Syria ville bli et demokrati svarte han at «i vår region er det forskjellige definisjoner av demokrati. Hvis demokrati betyr at folket skal avgjøre hvem som skal styre dem og representere dem i parlamentet, så ja. Syria går i den retningen.»^[173]

I et intervju med The New York Times i april 2025 hevdet al-Sharaa at sanksjonene mot landet burde oppheves permanent ettersom de var rettet mot Assad-regimet. Han sa at sanksjonene var ødeleggende for det nye styret og at det forsinket gjenopprettelse av økonomien. Han uttalte at regjeringen vurderte å gi statsborgerskap til fremmedkrigere som hadde vært lenge i Syria og som støttet revolusjonen. Videre sa han at han var i forhandlinger med Tyrkia og Russland omkring deres militære nærvær i Syria og at han hadde spurt om eventuell militær støtte for sin regjering.^[174]

I et intervju med det tyrkisk-baserte Syria TV news channel sa al-Sharaa at etter al-Assadregimets fall har ikke Israel noen unnskyldning for å angripe syrisk territorium. Han snakket om diplomatiske løsninger som den eneste vei til sikkerhet i stedet for ondsinnede militære angrep.^[175][176] AL-Sharaa sa til journalister at HTS sto fast ved tilbaketrekningsavtalen mellom Syria og Israel fra 1974 som gjorde slutt på Jom kippur-krigen.^[177] I et intervju med The New York Times i desember 2024 bekreftet han Syrias forpliktelse i forhold til tilbaketrekningsavtalen med Israel fra 1974.^[178] Han slo fast at «Israel hadde til hensikt å gå inn i Syria under påskudd av iransk tilstedeværelse, men det påskuddet er nå over.»^[179]

Den 14. desember 2024 klargjorde al-Sharaa at hans administrasjon ikke var interessert i noen ny konflikt med Israel og la vekt på at Syria nå prioriterte gjenoppbygging etter flere år med krig. Han bemerket at landets forverrede situasjon ikke tillot ytterligere fiendtligheter, og at det var avgjørende å opprettholde statens stabilitet. Han la også denne gang vekt på at diplomatiske løsninger var den eneste farbare veien til sikkerhet og varig stabilitet for regionen.^[180]

Den 11. februar 2025 sa al-Sharaa i et intervju med den britiske podcastserien The Rest Is Politics at Trumps potensielle eierskap til Gaza ikke lot seg gjennomføre fordi ingen kan med makt drive et folk ut av sitt land. Han sa at mange land hadde prøvd, men mislykkes, spesielt under Gazakrigen.^[181] Hans uttalelse kom etter en pressekonferanse hvor USAs president Donald Trump brukte et sterkt språk og erklærte at «USA vil ta over Gazastripen; vi vil eie den.»^[182]

Den 4. mars 2025, på Den arabiske ligas ekstraordinære toppmøte om Gaza, fordømte al-Sharaa alle forsøk på fordrivelse av palestinerne og kalte det en trussel mot alle arabere.^[183]

Etter Assadregimets fall har al-Sharaa kommet med flere uttalelser om Irans engasjement i Syria. I mange år opprettholdt Syria og Iran en strategisk allianse med Damaskus som sentrum for en motstandsakse («Axis of Resistance»).^[184] Med regimets kollaps må dette samarbeidet revurderes ifølge al-Sharaa. I et intervju med den arabiske, londonbaserte avisa Asharq Al-Awsat den 20. desember 2024 hevdet al-Sharaa at Syria under Bashar al-Assad var blitt en plattform for iransk innflytelse over arabiske hovedsteder, og at de utvidet konflikter og prøvde å destabilisere gulfstatene gjennom narkotikahandel, inkludert distribusjon av captagon (Fenetyllin). Han beskrev Irans regionale ambisjoner som skadelige og fremstilte utviklingen i Syria som et tilbakeslag for Irans innflytelse i regionen. «Det vi har gjort og oppnådd med minst mulig skade og tap har satt det iranske prosjektet i regionen 40 år tilbake».^[185]